Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
For egen del begynte jeg på klarinett i skolekorpset som syvåring. Ikke egentlig fordi jeg drømte om å spille i korps, men fordi min far var godt over snittet engasjert i korps. I tillegg til å spille klarinett var han leder (eller formann, som det het den gang) i voksenkorpset og ildsjel og leder av korpsfestivalen som het Skjærgårdsfestivalen.
Jeg husker at starten i korpset var litt tung. Den gang måtte vi ha notekurs før vi kunne lære å spille. Og da jeg fikk klarinetten var det ikke så gøy som jeg trodde. Jeg var jo ikke så god som de som var litt eldre. Men jeg husker at pausene var gøy, med mye lek. Men så ble jeg gradvis bedre, og da jeg fikk lov å begynne å spille saksofon, kom motivasjonen, og jeg tror jeg ble ganske god veldig fort. Så god at jeg til og med en periode øvde for å bli musiker, men slik ble det ikke. Jeg fortsatte som glad amatør, noe jeg fremdeles er. Det ble en master i ledelse og markedsføring isteden. Altså en god og bred blanding.
Men tilbake til hva korps er: Etter nesten 40 år i korps, så er alt det positive jeg har opplevd en selvfølge for meg. Jeg tenker ikke over det, samtidig som jeg blir litt irritert når jeg møter mennesker som sier: «Korps er 17. mai» som det eneste de forbinder med korps. Jeg elsker 17. mai og festen og stemningen, men for meg, og sikkert de fleste av de andre 60.000 som spiller i korps, er dette bare en liten del av hva korps er.
Se 1. mai-toget i Tønsberg
Glede, vennskap, reiser
Musikkglede: Jeg har lært meg å spille et instrument. Det å mestre det er fantastisk. Jeg har lært meg noter og musikkteori. Så vidt jeg vet er noter det eneste språket som blir forstått i alle verdens land. Imponerende ikke sant? Jeg har lært å like og spille all slags musikk. Jeg har spilt alt fra de enkleste melodier til jazz, rock, funk og store klassiske verk. Jeg bruker musikk som terapi. Musikk kan løfte deg eller gi trøst. Det finnes musikk for enhver livssituasjon. Hvis jeg en dag jeg skal på øvelse er helt tom og utslitt og nesten ikke orker å gå ut av huset, kommer jeg hjem som et «nytt menneske» med energi og er klar for nye utfordringer.
Barnetogene dreide seg om slu politisk taktikk
Samhold: En ting er å lære å spille et instrument og spille etter noter. Men når man skal spille med noen eller mange andre, må man spille likt og utfylle hverandre. Når man spiller sammen, så skjer noe man selv ikke oppfatter. Man blir ved samspill og øving en del av noe større. Man spiller etter hvert i noe større som også gir et unikt samhold og vennskap. Man ser de som ikke har det bra, og inkluderer de, nesten uten at noen vet hva som skjer. Jeg har opplevd at sammen får man til mer enn om man er alene.
Opplevelser: Gjennom alle korpsturene, hvor vi også får lov til å spille konserter på de mest spektakulære steder. Jeg har spilt i Edinburgh, København, Praha, Budapest, Jersey, for å nevne noen steder. Jeg har opplevd å mestre å spille vanskelig musikk sammen med andre. Jeg har opplevd tårer og latter, har spilt for både kong Olav og kong Harald. Dette hadde jeg aldri fått oppleve uten korps.
Politikerne tok affære, korpsene får leie Støperiet
Viktig læring
Demokrati: Jeg har lært at skal man lykkes, må man følge flertallet. Jeg ble styremedlem i korpset som 15-åring og har lært hva styrearbeid og demokrati er i praksis. Jeg har lært hvordan man som frivillig organisasjon er viktig både for lokalsamfunnet og storsamfunnet, og at man må påvirke politikere og byråkrater til å forstå hvor viktig frivillighet er.
Omsorg: Jeg har kjent på kroppen hvor viktig det er at noen bryr seg om meg og andre. Hvordan alle stilte opp da jeg mistet faren min som 17-åring. Hvordan en 12-åring som sliter på skolen kan mestre i korpset, der han blir sett og tatt på alvor. Hvordan en far som er arbeidsløs kan mestre i rollen som tillitsvalgt i korpset hvor barnet spiller. Hvordan man kan være seg selv i korpset selv om verden rundt er krevende akkurat nå.
Rita ser en økende trend: – To tredjedeler velger denne
Nå har jeg skrevet mye bra om det å spille i korps, om noe som er større enn at det kan defineres, og jeg sier ikke at dette bare gjelder for korps. Det gjelder helt klart det å være engasjert i en frivillig aktivitet. Det jeg forsøker å beskrive er at det å spille i korps er så mye mer enn å bare spille. Det er en aktivitet som gjør deg til et helt menneske. Et menneske som kan føle mestring og som blir sett. Mensa ga til og med Mensa-prisen for 2023 til Norges musikkorpsforbund fordi forskning viser at vi blir «klokere» av å spille musikk.
Det er gode og dårlige dager i korps og, som ellers i livet. Men det er en aktivitet man har livet ut. Eldste deltaker i NM for brassband var 92 år. Mange husker sikkert også Leif Solberg, som i en alder av over 80 år ble kjørt i golfbil for å spille tuba i 17. mai-toget på Nøtterøy.
Så kanskje du skal heie på barnet ditt når de kommer hjem og vil spille i korps. Kanskje du skal begynne å spille igjen hvis du har sluttet. Kanskje du skal gå på en korpskonsert en dag som ikke er 17 mai?