Aldri før har jeg grua meg mer til mai enn i år. Tror egentlig aldri jeg har grua meg til mai – men i år gjør jeg det. Min ungdom er nemlig russ. Og nå kan det hende at jeg får selskap av flere foreldre som nikker og er med på tankegangen min. For russeforeldre er mai en måned fylt av bekymring. For vi vet jo alle – med minner om egen russetid og om alle avisoppslagene om rusebråk – at russetida kan by på alskens kjipe opplevelser for ungdommene. Fyll, rus, lite søvn, busser som strengt tatt ikke burde vært på veien, gruppepress og sex, i verste fall voldtekter.

Men det er ikke derfor jeg gruer meg. Ungdommen min er nemlig ensom. Venneløs og ensom. Trist. Alene. Hele tiden.

«Det hadde vært morsomt»

Det er kvelden før 1. mai og kullet til russen min er ute og fester – ruller. Det har vært snakka om i ukesvis. Hva de skal gjøre, hvor de skal være, hvem de skal være sammen med, hva og hvor mye som skal drikkes. Men russen min har bare hørt de andre snakke om det. Russen min er ikke inkludert. Og mammahjertet mitt har så inderlig vondt.

«Det er ikke det at jeg er så veldig på festing og sånt, men det hadde jo vært morsomt å være med» sa russen min til meg i kveld, med øyne som sakte ble fylt med tårer. Og hva skal jeg som mamma gjøre da?

Russen min er tapper

Da russen min var yngre kunne jeg ta en telefon til noen andre foreldre og i hemmelighet fikse litt, ordne litt playdates, invitere hjem til filmkvelder, til middag, til overnattinger og hytteturer. Men det funker ikke sånn lenger. Dette skulle være en fantastisk feiring av 12 års skolegang, med latter og moro og venner for livet. Men i stedet sitter russen min hjemme, på rommet sitt – og prøver å være tapper.

Jeg har grua meg siden november. Det var da ungdommen min gråtende fortalte at hvis det skulle bestilles russedress, så måtte det gjøres nå, men hva var vitsen – for det var jo ingen å være russ med likevel. Vi brukte likevel en kveld på å bestille russedress, sko, jakke, og ikke minst russekort – og vi hadde det faktisk ganske gøy med å lage det kortet. Men jeg skjønner jo at det ikke er spesielt kult å gjøre det sammen med mamman sin.

Russen min har aldri, på de tre årene på videregående, blitt invitert med på fest, bursdag, kino, byen eller noe som helst. Og det kan godt hende at russen min har gjort seg så usynlig som mulig, av frykt for avvisning. Men helt usynlig? Det tviler jeg på. Noen har sett. Noen har snakket om det. Noen har med vilje latt være å inkludere. Noen har med vilje latt være å bli kjent med mitt barn, som sikkert ikke passer i malen «kul», ikke en gang i malen «grei nok». Det er vondt det. Både for russen og for mamman.

Og jeg kjenner på et ekstremt sinne. Inkluderende russ? HA!! Jeg skulle gitt hva som helst for å få en telefon fra en full ungdom som ville bli henta midt på natta, eller som listet seg inn i det sola sto opp, sjanglende ut på badet, leende sammen med andre fulle ungdommer som hadde blitt med hjem for å få noen timers søvn, før neste fest. Jeg skulle gitt egen nattesøvn for bekymringer om hvor russen min er og om alt er bra og om gjengen koser seg og lager minner. Jeg skulle med åpne armer ha tatt i mot døddrukken russ og servert pizza og cola.

Ingen bryr seg om min russ

Jeg møter foreldre til andre russ på butikken – og da lyver jeg. «Nei, aner ikke hvor russen min er i kveld, men det går vel helst bra. Får håpe de ikke drikker seg altfor fulle, haha». Jeg veit at jeg kan lyve – for det er ingen som vet. Det er ingen som bryr seg. Det er ingen som kan ta meg på løgnen min. For ingen bryr seg om min russ.

Det er kvelden før 1. mai og her sitter jeg og ungdommen og spiller brettspill og deler en flaske vin. Jeg prøver å gjøre det beste ut av det, men jeg strekker liksom ikke til. Vi har lagt vekk telefonene, sånn at vår kveld ikke blir forstyrret av snaps fra «klassekamerater» som er ute og fester. Vi gjør det beste ut av det. Det er snart natt til første mai, men trolig er vi i seng før april er over. Og mai har aldri virket så lang noen gang.