1200 kilometer bilvei og 250 km gang- og sykkelvei er det Vestfold fylkeskommunes ansvar å vedlikeholde, strø og brøyte hvert eneste år. Mer enn man kanskje skulle tro i et fylke man kjører gjennom på en times tid på E18. Men Vestfold er tett befolket, og derfor er det et finmasket nett av fylkesveier som binder byer og bygder sammen. En del av disse veiene er nærmest bare kjerreveier med asfalt på, lite tilpasset moderne biltrafikk. Atter andre har en trafikkbelastning som tilsier at de egentlig skulle vært firefelts motorveier, men istedet er tofeltsveier uten særlig høy standard. Og hver eneste vår opplever vi på mange veistrekninger at vinteren har etterlatt seg sprekker og hull i asfalten.

I to omganger har staten dyttet ansvaret for en lang rekke veistrekninger over på fylkeskommunene. Først i 2010, da et stort antall riksveier som ikke er stamveier ble omgjort til fylkesveier. En pengepott på 6,9 milliarder ble fordelt til fylkeskommunene som en kompensasjon for det vedlikeholdsetterslepet staten på det tidspunktet ikke hadde klart å tette inn. Samtidig beholdt Statens vegvesen ansvaret for administrasjon og vedlikehold av fylkesveiene. Men i 2020, som et ledd i regionreformen, overtok fylkeskommunene også dette ansvaret.

I mange år har utviklingen gått feil vei. Fylkeskommunene har ikke hatt økonomiske ressurser til å holde tritt med vedlikeholdsbehovet samtidig som de også skal løse andre viktige samfunnsoppgaver. Etterslepet for veivedlikeholdet i fylkene har økt med ca. 100 millioner kroner årlig de siste ti årene. Bare i Vestfold nærmer det rene etterslepet seg 2 milliarder kroner. Men flere veier burde også vært oppgradert og nyinvesteringer burde vært foretatt.

I år er det satt av penger til å asfaltere 30 km fylkesvei i Vestfold, altfor lite til å holde tritt med behovet. I tillegg har fylkeskommunen et antatt investeringsbudsjett på 761 millioner kroner i 2024 - 2027, men selv om Bypakke Tønsberg-regionen ikke inngår, er mye bundet opp i allerede oppstartede prosjekter, og det er stort sett mindre tiltak det er funnet penger til. Alle monner drar, men det er vanskelig å se hvordan de økonomiske forutsetningene fylkeskommunen opererer med skal kunne tette etterslepet og bidra tungt til bedre fremkommelighet og færre ulykker.

Det er ikke noe nytt at regjering og storting søker å spare penger ved å skyve oppgaver over på fylker og kommuner. Politisk er det ikke lett for den grunnrike norske staten å forsvare å spare penger. Da er det lettere å la regionale og lokale politikere stå til rette for folks misnøye, samtidig som det er noe politisk korrekt over å delegere makt og ansvar ut i distriktene. Men en underfinansiert veireform kan bare føre galt av sted. Regjering og storting må enten sørge for et økonomisk løft til fylkesveiene eller ta ansvaret for mer av veinettet tilbake.