Nå er det ikke så mange sjøboder å la seg inspisere av i kanalområdet, så noe kommunalt krav om å tilpasse seg den stedlige byggeskikken kan verken utbygger eller arkitekt føle seg presset av. Den planlagte sjøbodarkitekturen i vannkanten er vel mer å forstå som et billig trekkplaster i markedsføringen. Billig i den forstand at sjøbodinspirasjonen bare har avstedkommet et banalt saltak på toppen av blokkene.

Bortsett fra saltaket er det ingen ting ved blokkstrukturen som minner om sjøboder, så den arkitektoniske inspirasjon synes snarere å komme fra vanlige boligblokker med flatt tak, hvilke det også er flest av i dette utbyggingsprosjektet. Nå skal det ikke underslås at blokkveggene både mot sjø og innover mot land, er beriket med balkonger, men samtidig trivialisert med monotone vindusrekker.

Les også

Selskapet har store planer for den attraktive tomta mot Kanalen – legger opp til 500 boliger

Mangler styrke og bærekraft

Det umiddelbare inntrykket av bygningskroppens vegger er at de mangler styrke og bærekraft, noe som forsterkes av de mange inn og utstikkende balkongene. Effekten skyldes naturligvis at de høye veggene ikke har noen markert tykkelse. De virker tynne som papp. Den ytre kledningen møtes i alle hjørner kant i kant som sideveggene i en pappeske. Det samme gjelder møtet mellom balkong og vegg. Man kan kalle det en pappeskearkitektur, som de fleste av dagens arkitekter er hektet på, særlig når de skal tegne tunge. massive blokkmiljøer.

I forhold til sjøbodinspirasjonen fremstår ikke denne pappeskekarakteren som noe maritimt bidrag. Snarere tvert imot. Og saltaket er jo bare et pappeskelokk, som på de fleste av denne utbyggingens blokker har fått lokket lukket. De ligger jo langt unna kanalen og trenger selvsagt ikke et maritimt papptak. Det er tydelig at hverken byggherre eller arkitekter har skjønt hva som kjennetegner sjøbodskikken og -tradisjonen, bortsett fra det parodiske potensialet.