NATO-alliansen settes på prøve grunnet krigen i Ukraina og Trumps uttalelser om NATO. Det økte budsjettet vil føre til et utvidet arsenal hos forsvaret, men selv om militær kapasitet er et bra forsvar, finnes det andre måter å forsvare seg på. For litt over 200 år siden ble en lignende investering utført, en investering i et apparat som skulle forsvare den norske befolkningen fra inntrengere, uten å avfyre ett eneste skudd.

Historien finnes på Tjøme

Denne investeringen var den optiske telegrafen, også kalt en klaffetelegraf. Flere har sikkert sett rekonstruksjonen som befinner seg på Torås Fort på Tjøme, og de som har prøvd å operere den kan trolig tenke seg hvor navnet på oppfinnelsen kommer fra. Begge navnene kommer av hvordan man brukte kommunikasjonssystemet som var i utvidet bruk mellom 1808 og 1814, noen få men viktige år.

Meldingene ble gitt visuelt via koder som var skrevet på klaffer, hver telegraf hadde seks klaffer som kunne heves eller senkes, noe som utgjorde tolv unike koder totalt. Kodene kunne kombineres, slik at det totalt fantes flere hundre beskjeder som kunne bli formidlet.

Beskjedene kunne reise langt på kort tid, da telegrafstasjonene var sammensatt i et nettverk med flere kilometer mellom hver stasjon hvis geografien tillot det. Mottaker måtte derfor bruke optiske hjelpemidler som kikkert eller teleskop for å kunne klart se beskjeden som ble gitt.

Dyrt men viktig

I motsetning til det systemet vi har i dag, der en melding kan gå direkte fra avsender til mottaker, måtte disse meldingene bli korrekt gjengitt fra stasjon til stasjon, et krevende arbeid som ikke tillot feil. 260 slike stasjoner sto ansvarlig for dette arbeidet, noe som krevde en stor arbeidsstyrke for å kunne operere uavbrutt. Over fire tusen mennesker var ansatt for å kunne drive dette, men hvis en beskjed skulle bli sendt fra Christianssand til Christiania, kunne dette ta 45 minutter, istedenfor flere døgn hvis et bud på hest hadde samme oppgave!

For oss er dette selvfølgelig ekstremt tregt, men for datidens mennesker var dette en hastighet uten like. Innholdet i disse meldingene var hemmelige, da de ofte inneholdt viktig og sensitiv informasjon. Informasjonen forble derimot ikke hemmelig lenge, da kopier av kodeboken som ble tildelt stasjonene gikk affære. Snart ble kodetitting en utbredt aktivitet blant befolkningen, litt som å tyvlytte på politiets samband. Det var en stor og dyr investering, men styrket sikkerheten i Norge. I likhet med det vi ser nå, kom ikke investeringen uten grunn, datidens nordmenn hadde også store bekymringer som oss, hvilket ga insentiver til dette.

En nødvendig investering

Vi mennesker har en tendens til å ta et skippertak når ting ser mørkt ut, den optiske telegrafen kan sees på som et slikt tiltak. Det var ikke tilfeldig at investeringene i kommunikasjonskanalene kom på tidlig 1800-tallet. Napoleonskrigene herjet i Europa og frykten for at den kunne spre seg til Norge var stor, noe som ble en realitet etter det engelske angrepet på København, der byen ble bombet og den danske flåten kapret. Danmark-Norge ble derfor med i Napoleonskrigene på fransk side. Dette var årsaken til å opprette og velge lokasjon for det optiske telegrafnettverket, som lå langs kysten. England som sjøfartsnasjon hadde en stor kapasitet til å gjennomføre raid og skipskapringer langs kysten, i tillegg kunne også britiske seilere få et kaperbrev fra kongen sin, som tillot dem å drive selvstendig skipskapring langs den norske kyst.

Selv om Torås Fort ble påbegynt i 1939, fantes det en stasjon der under Napoleonskrigene. Stasjonen var i tillegg en hovedstasjon og derfor særdeles viktig plass, da den voktet over inngangen til Oslofjorden og sørget for både hovedstadens og Vestfolds sikkerhet.

Historien skjer igjen

Etter krigen var over og Norge ble frigjort fra Danmark gikk vi så inn i fredstid, og kommunikasjonsnettverket ble lagt ned. En stor årsak var selvfølgelig freden, men først og fremst var det et utrolig dyrt system å vedlikeholde grunnet arbeidsstyrken den krevde. Selv om systemet var kortvarig hadde det en påvirkning i lokalsamfunnene i Norge, flere plasser rundt landet der en telegrafstasjon befant seg har fått navn som «signalen» eller lignende, til ære for stasjonen.

Det hevdes ofte at man må lære av historien hvis man ikke ønsker å repetere den, men i dette tilfellet er det ikke så negativt. For 200 år siden fikk vi et system for å kunne styrke tryggheten, og nå ser vi historien repetere seg selv. Selv om det nå skal investeres i ubåter og fregatter, og fokuset er satt fra varsling til avverging, er årsaken den samme, Norges sikkerhet.