Som så mange andre ble jeg litt irritert da Harald Eia tok seg bryet med å forklare at det egentlig ikke er så slitsomt å ha barn og forklarte lave fødselsrater med at dagens foreldre syter for mye. For det første er det ganske dustete å forklare endring i fødselsrater med noe så banalt som noens syting. Det er nok mer komplekst!

Men jeg skal innrømme at en liten del av meg fikk litt skyldfølelse. Mine barn er nå åtte og tolv år gamle. For tolv år siden var det litt nyere at vi alle hadde private kontoer i sosiale medier. Med sosiale medier fulgte det en haug av grusomme rosa muffins-blogger og some-poster med familien Lykke i rene klær, vakre nybakte kanelsnurrer, mamma i hvit kjole og flat mage etter to uker, idylliske fremstillinger som egentlig ingen trodde på når alt kommer til alt. Allikevel, der og da kunne du føle deg ganske mislykka i lys av et sånt innlegg.

Som en reaksjon på dette var vi noen i min omgangskrets i alle fall, som delte historier fra virkeligheten. Beskrivelser av blandingen av blod og melk som konstant rant ut av brystvortene, urinlekkasjer og bilder av hvor bomba det kunne se ut hjemme, olabukser med snørr og leverpostei og totalt mislykket bakst. Hasjtægg mom-of-the-year.

Også lo vi masse av det. Vi lo av oss sjæl og av hverandre og vi grein også lo vi av at vi grein. Vi prøvde å amme, holdt ut i månedsvis, pumpa og holdt på. Klarte det ikke, grein mer og gav opp og dreit i helsesøster og ammehjelp og gikk over på flaske. Da ungene ble større ropte vi til ungene at nei, jeg kan ikke bli med deg på trampolina og så på hverandre og hviska at jeg tisser jeg litt hvis jeg hopper, etter jeg fødte han første. Amen søster, en liten skål i tekoppen og også lo vi litt av det også.

Så har vi vært oppe på natta, stått opp klokka halv fem i et halvt år. Også var det den jula hele familien spydde en uke i strekk og som en finale besvimte jeg i toppen av trappa, mens mannen var så utslitt at han ikke våkna av det, og jeg ble liggende der i truse og mamma-BH i bunnen av en trapp kveila rundt ei bøtte. God jul, hilsen Wam og Vennerød. Vi grein og lo.

Vi tar hensyn og trenger ikke dra de mest groteske historiene fra fødestua til en førstegangsfødende. Samtidig syns jeg det har vært ganske befriende å snakke åpent om alt det som er ganske pes og det å skjønne at man ikke er alene om det som er krevende har stor verdi. Vi har fortalt hverandre at det går over, det blir lettere etter hvert. Vi har sagt til hverandre at vi ikke trenger å sammenlikne oss med de perfekte mammaene med tights og perfekt bakst og de der perfekte bildene og de ungene som sitter så pent og alltid er reine. Vi har sagt til hverandre at virkeligheten er ikke sånn, og det er helt greit å være kaotisk, møkkete og litt på gråten hele tida, for sånn er det litt å ha små unger.

Det er nettopp det som er så paradoksalt med unger. Unger forplikter hele døgnet, absolutt hele tida de neste 18 åra, og etter det føler du vel et visst ansvar for dem da også. Det tar fra deg friheten, koster en formue, du kan si adjø til puppene dine som nå er nærmere navel enn fjes, du blir noen ganger drevet til vanvidd av grensesetting og det er taco til middag – hver – jævla – fredag. Men så er det verdt det, for mye av tida er det veldig morsomt, og rart og fint og du har din egen lille gjeng, som veit at du alltid har ryggen dems.

Du har noen små folk som forlanger at dere feirer jul akkurat sånn som dere gjorde i fjor, og at vi har med akkurat den bøtta på stranda, og som forteller deg de villeste, sprøeste ting. De har med keramikkfugler hjem de har malt selv, og en dag dekorerte de den hvite morgenkåpa mi med tekstiltusjer som en overraskelse. Så til de jeg eventuelt har vært med på å skremme fra å få unger: Det er ingenting annet i verden som koster så mye, som er så lett å vite at jeg ville gjort igjen tusen ganger om det trengtes for at akkurat den kidden skulle dukke opp.