Den eventyrlige bobla

Bilder skulle sendes, live-rapporteringer skulle oppdateres, og om en halvtime skulle det være pressekonferanse med vinnerne. Jeg befant meg i et pressesenter i Moskva. Aleksander Rybak hadde nettopp vunnet Eurovision Song Contest suverent. Bobla var total.

I utgangspunktet var det ikke veldig naturlig at jeg skulle befinne meg der i Russlands hovedstad og dekke verdens største musikkonkurranse. Jeg jobbet tross alt for lille Laagendalsposten i Kongsberg. Den samme bobla i miniformat hadde jeg opplevd i Oslo Spektrum noen måneder tidligere, da Rybak vant Grand prix-finalen. Jeg sendte en SMS til sjefen. Freidig skrev jeg: «Jeg bestiller billett til Moskva». Svaret kom kjapt, og til stor overraskelse: «Ja».

Det var ikke Aleksander Rybak som var interessant for oss i Kongsbergs lokalavis. Derimot var folkedanseren Sigbjørn Rua den store lokale helten. Han var en del av Frikar, og bak Rybak viste han hallingdans og (bokstavelig talt) knuste scenegulv for en hel verden.

NRK himlet bare med øynene. Hvorfor var han der til stede i Moskva? Men jeg visste jo at Slekta til Sigbjørn også hadde kjøpt billett. Så jeg manglet ikke lokalt stoff, enten det var på scenen, i køen til finalen eller på Den røde plass.

I tre døgn «bodde» jeg i pressesenteret. Finalebidragene spilte på repeat døgnet rundt, så da kunne du valgt hvilket som helst av de 42 bidragene – og jeg kunne sunget det for deg.

Men søndag 17. mai 2009 sprakk Moskva-boblen. Pressesenteret ble stengt, og jeg endte opp med en saktegående internettlinje som logget meg ut hvert 20. minutt på en McDonalds. Det var nasjonaldagen vår, og det var bare så vidt jeg fikk den fjonge, russiske vodkaflasken jeg kjøpte med meg inn i Norge. Da dørene ut til ankomsthallen åpnet seg ble jeg mottatt av en stormende jubel, som brått stoppet opp da de skjønte at jeg ikke var Aleksander Rybak. Jeg hadde ikke sovet på to døgn, og da jeg låste meg inn hjemme var jeg fed up. Møkklei var vel en mild beskrivelse.

Eurovision har ikke vært det samme siden. Men jeg får med meg finalen hvert år, da, og til uken er vi i gang igjen, folkens. Vi får bare si «Heia Norge!» og Tønsberg har sin egne lokale helt i år. Jon Even Schärer er tross alt trommis i vårt norske håp Gåte …